De ni typene

1 Perfeksjonisten 2 Hjelperen 3 Utretteren 4 Individualisten
5 Iakttakeren 6 Skeptikeren 7 Eventyreren 8 Utfordreren 9 Fredselskeren

Finns det så bare 9 typer av mennesker her i verden?

Nei, naturligvis ikke, vi kan kanskje si at det finns i hovedsak 9 måter å orientere seg på her i verden, 9 måter vi lar oss motivere på, samtidig som vi bevarer våre egenskaper og i stor utstrekning er ganske forskjellige fra hverandre.

Hvem er jeg?Bak hver type er det en stor variasjon av undertyper. Dette betyr at 2 personer, som relaterer seg til samme type i Enneagrammet, kan være svært forskjellige. Samtidig er det viktig å påpeke at de aller fleste av oss kjenner seg litt igjen i de fleste av typene. ”Jammen jeg har litt av alt” er et utsagn vi ofte hører og det er helt rett. Heldigvis vil vi si, for om vi ikke gjorde det, så ville vi jo virkelig mangle forståelse for andres reaksjoner og motiver. Men selv om vi kjenner oss litt igjen i alle typene, vil det vil være en av disse vi relaterer oss mest til.

Som oftest tar vi med oss vårt adferdsmønster fra barndommen og inn i det voksne liv. Vi har tillært oss måter å takle utfordringer på, som sannsynligvis fungerte bra da vi var små, men som av og til ikke fungerer optimalt nå som vi har blitt voksne.

Etter hvert som vi blir kjent med Enneagrammet og vår egen type, vil vi oppdage at noen har sett oss bak fasaden og gjennomskuet vårt adferdsmønster og grunnen til det.  Det kan være skremmende fordi vi enten har våre grunner til å opprettholde fasaden, eller rett og slett ikke har tenkt på at vi har en.

Etter hvert vil vi også forstå at om noen kan skive om dette, så må jo ”andre ha det akkurat som meg”. Dette kan for de fleste av oss være en positiv opplevelse. Vi føler at noen har forstått oss.

Pilene.

Enneagramsirklen_blåPilene du ser i enneagramsirklen har også sin helt egen forklaring. Disse pilene viser hvordan vi beveger oss i stress (med den røde pilen) og hvordan vi beveger oss mot essens, (med den blå pilen) det vil si når vi har det riktig bra og er i harmoni med livet.

Hvis vi bruker type 2 som eksempel, så går det en pil vekk fra type 2, bort til type 8. Når vi beveger oss med pilen (den røde pil) beveger vi oss mot vårt stressbein. Forklart på den måte, at om vi blir stresset eller presset over tid, så vil vi først bruke de strategiene vi kjenner best, vi blir mer rigide i vårt eget handlingsmønster som her type 2. Om dette presset fortsetter, går vi mot vårt stressbein, i dette tilfelle type 8, og henter nye strategier derfra. Når vi gjør dette uten å være klar over hva vi gjør, blir resultatet sjeldent bedre. Som i dette eksempel en type 2, som går i sitt stressbein, type 8, kan bli meget høylytt, bråkete, sint og 4 år gammel i sin måte å kommunisere på. Men om 2’eren lærer seg de gode strategiene til type 8 og bruker dem bevist, vil han eller hun kunne hente blant annet mot, styrke og overblikk derfra.

Når vi beveger oss mot pilen, eller som her på bildet med den blå pilen, beveger vi oss hen mot vårt harmonibein.  Det betyr i dette tilfelle at når type 2 har det riktig godt og livet er i harmoni, så beveger han eller hun seg mot type 4. Dette kan blant annet gi seg utslag i en større kreativitet, tillate mer fokus på seg selv eller gi seg selv tid til å nyte det estetiske i en spesiell opplevelse.

Vinger.
Hver type har to vinger, det vil si naboer. Jeg bruker igjen type 2 som eksempel. Type 2 har en 1’er vinge og en 3’er vinge. Vi henter gjerne litt av våre adferdsmønstre fra våre vinger. Som oftest vil det være en av vingene som virker sterkere inn på oss enn den andre. Således kan en 2’er med en sterk 1’er vinge være ganske forskjellig fra en 2’er med en sterk 3’er vinge.

Instinkter.De tre instinkter
Instinktene påvirker også vår enneagramtype og kan i noen tilfelle være selvforsterkende. Vi har samlet instinktene i 3 hovedgrupper:
Overlevelsesinstinktet
Det sosiale instinkt og
Det seksuelle instinkt, eller «en-til-en» som noen også kaller det.

Wikipedia skriver følgende om instinkter:
“Et instinkt (av lat. instinctus, å handle fornuftig uten å egentlig vite hvorfor.) er et medfødt, nedarvet anlegg som er unikt for hver art og hjelper den til å utføre visse handlinger, som ubevisst tjener et eller flere bestemte formål for at den skal kunne overleve, for eksempel en medfødt drift (eksempelvis formere seg, markere seg m.m.) eller en naturlig tilbøyelighet til å gjøre en bestemt handling (eksempelvis predasjon, aggresjon, beskyttelsestrang m.m.). Adferdsbiologi (etologi) er læren om sammenhengen mellom: atferd, læring, instinkt og erfaring.

Både mennesker og ville dyr er avhengig av instinktene for å overleve. For eksempel er mange dyr avhengig av sin instinktive frykt for rovdyr, for å unngå å bli drept. Rovdyrene, på sin side, er avhengig av sitt jaktinstinkt og drapsinstinkt for å kunne spise. Man kan således hevde at instinktene utløser nødvendig handlinger for å kunne overleve”.

Vi er født med hundrevis av instinkter, de florerer på alle plan i livet vårt. Vi er nok litt mer komplekse i vår levemåte enn dyrene, som beskrevet ovenfor, men også for oss mennesker er instinkter fundamentale strategier som vi bruker til å overleve og til å få oppfylt våre ønsker og verdier. Dette er sterke reaksjonsmønstre, da de ligger så latent i oss at vi ofte ikke tenker over at vi har disse instinktene, vi bare reagerer. Dette er ofte fordi mange av oss lever mye av dagen med autopilot på. Vi pusser tennene hver morgen og kveld, uten egentlig å ha fokus på tennene våre.  Vi kler oss på i samme rekkefølge hver dag, mens vi tenker på andre ting.  Vi kjører bilen til jobben og parkerer på samme plass hver dag, og kan av og til lure på hvordan vi har kommet oss til ditt. Hverdagene våre er fulle av tidspunkter der vi slår på autopiloten. Når vi ikke er nærværende, styrer vår passion, eller vårt ego, livet vårt. Når vi lærer oss å leve mer i nuet, kan vi respondere, i stedet for å reagere. Respons er en gjennomtenkt reaksjon.

Vi kan ha et primært instinkt, et sekundært instinkt og et blindt punkt, eller 2 primære og et blindt punkt. Det er ofte folk som har vårt blinde punkt som sitt primære instinkt som ”provoserer eller irriterer” oss. Om mitt blinde punkt var overlevelse, kan jeg bli provosert over at folk minner meg på at jeg burde bli bedre til å ordne i hjemmet, eller ta bedre vare på min egen helse, betale mine regninger til tiden etc.  Ikke nødvendigvis ved å si det til meg, men bare å gjøre det jeg burde ha gjort, kan være nok til at jeg føler meg provosert.

Vårt primære instinkt, vil også være vårt primære i stress- og i essens-typene. Det betyr at om jeg er type 2 og har det sosiale instinkt som mitt primære instinkt, så vil jeg også kunne kjenne igjen det sosiale instinkt hos type 8, mitt stressbein, og i type 4, mitt harmonibein.

Det kan ofte være vanskelig å finne sitt primære instinkt.
Det beste kan være å lete etter sitt blinde punkt. Grunnen til det er, at de to andre instinktene som regel allerede får nok fokus, og at det i grunnen er det instinkt vi kjenner oss minst igjen i, vi kan lære mest av.

Primært instinkt: Det instinktet vi benytter oss mest av, bevist eller ubevist. Overdrivelser forekommer når vi lar instinktet styre, fordi vi ikke er i nuet.
Sekundært instinkt: Bruker vi enten som support for det primære, eller som en ferie. (til å trekke seg tilbake, til hjemmet, fra personer, fra prosjekter) Dette instinktet overdriver vi sjeldent men føler oss godt hjemme i.
Blinde punkt: Vi glemmer ofte dette instinktet. Når vi engang imellom husker det, ønsker vi skryt for å ha gjort det. Om jeg for eksempel har overlevelsesinstinktet som mitt blinde punkt, og for engang skyld har betalt mine regninger i tide, kan jeg finne på å si til min bedre halvdel: “Se, jeg har faktisk betalt regningene mine til tiden denne uka”. Jeg ønsker at han skal fortelle meg hvor flink jeg har vært.
Om mitt blinde punkt var det sosiale instinkt og jeg ville øve på å bli mer sosial, kunne jeg komme hjem og si: “ I dag tok jeg kontakt med en av de nye kollegaer i kantina til lunsj. Vi hadde en hyggelig snakk”.
Om mitt blinde punkt var det seksuelle instinkt og jeg ville øve på å virkelig fordype meg i noe, uten å tenke på konsekvensene, kunne jeg komme hjem og si:  “I dag droppet jeg alt jeg burde ha gjort, og bare koste meg med en god bok. “